Heey Macarena!

The life of a white girl in asia

0 notes

Et besøk i Kerobokan Prison

Det er onsdag morgen, jeg er sent ute grunnet trafikkaos og kommunikasjonsproblemer med taxisjåføren. Etter å ha snakket med seks forskjellige vakter, levert fra meg kamera, mobil og identifikasjon blir jeg geleidet inn i fengselet. Da jeg kommer stresset inn i galleriet, møter jeg kun Myuran og de elleve andre som er med på kunstprosjektet. Myuran ler - Hva fortalte du vaktene? Jeg er overrasket over at de slapp deg inn alene.

image


Myuran Sukumaran (33) er en australsk mann som i 2005 ble arrestert for narkotikasmugling. Han jobbet sammen med åtte andre menn, og gjengen er kalt Bali Nine. De har nå sonet 9 år i Kerobokan Prison (også kjent som “Hotel K”) i Denpasar, Bali. Av disse mennene er det kun gjenglederne Andrew Chan og Myuran som sitter igjen med en dødsstraff den dag idag.

Myuran var mannen som fikk ideen om å opprette kunstprosjektet i fengselet. Ideen startet først med produksjon av t-skjorter, og først etter 3-4 år med søking til fengselsdirigenten gikk forslaget igjennom. I dag er prosjektet godt utviklet, og har ikke lenger bare produksjon/design av t-skjorter, men også produksjon av sølvsmykker, et datarom hvor de lærer programmer som PhotoShop, Microsoft Word, Excel osv., og et maleversted.

Hver onsdag kommer ei amerikansk dame for å undervise de innsatte i kunst, noe hun har gjort de siste 2,5 årene. Hun lærer dem alt fra grunnleggende tegning til maletekninkker.
Av de ca. 11 personene som er på maleverkstedet, var det kun èn som hadde erfaring fra tidligere. De andre har lært seg alt fra begynnelsen.

I tillegg til å være prosjektets far, underviser også Myuran de andre innsatte i kunst. Han ønsker å jobbe med forebyggende arbeid i forhold til ungdom og narkotika, og tar for øyeblikket en Bachelor i Fine Arts via internett. Han har et stort ønske om at prosjektene skal bli enda mer suksessfulle, noe vi som studerer på Bali kan hjelpe til med. Hvert semester holdes det en auksjon på Gateway Cafe i Jimbaran, hvor mellom 10-15 malerier, utallige antall t-skjorter og smykker blir auksjonert bort. Pengene som tjenes inn går tilbake til prosjektene, og pengene brukes til kjøp av nytt utstyr når det trengs.

image

Myuran viser frem en av t-skjortene som har blitt laget.


I Kerobokan er det om lag 1300 innsatte. Av disse er det under 30 stk som er med på prosjektene. Det er ikke slik at hvem som helst kan bli med.
Dette er det eneste stedet i fengselet hvor kvinner og menn er sammen, og det er derfor svært viktig at det kun er de “riktige menneskene” som er med. Det er mange farlige mennesker som soner i fengselet, og det ville ikke vært trygt om de fikk ta del. Mange ville også brukt prosjektene for å skjule at de driver med bad business andre steder i fengselet.

Maleverkstedet har en god atmosfære. Det føles mer som å være på en skole enn i et fengsel. I rommet henger det bilder av alle slag fra gulv til tak, rommet er fylt med alle mulige farger, og øynene dras fra det ene maleriet til det andre. Jeg blir så imponert, og ikke minst rørt, av å være der inne. Det å vite at disse menneskene bruker kreftene sine på å male og utrykke seg med pensel på et lerrett, istedenfor å bruke dop (som om lag 80/90% av de andre innsatte gjør), er veldig fint - og godt.

Fra Mandag til Fredag kan de tilbringe tid på prosjektene mellom klokken 08.30-12.30 og 13.30-17.00.
Den amerikanske kunstneren fortalte meg at hun på den tiden hun har undervist i fengselet, har hun rukket å bli godt kjent med flere av de innsatte. Hun sa at ved å ta del i disse prosjektene har de en unik mulighet til å få rutine i hverdagen. De føler automatisk et ansvar da de har noe å gå til - hvor de må prestere. Hun fortalte også at det var flere som kom tilbake etter de hadde blitt sluppet ut av fengselet. - Spesielt hvis de mistet kontakten med familie og venner. I fengselet følte seg seg hjemme, de hadde et ansvar og “trygge omgivelser”.

Den andre gangen jeg var i fengselet og snakket med Myuran, fortalte han at en av mennene som hadde forbindelse med Bali-bombene i 2005
nylig hadde slippet ut av fengselet. - “I’m not really happy about that” sier han med et skuffet utrykk i ansiktet. Jeg tenkte øyeblikkelig på rettsystemet vi har i Norge sammenlignet med Indonesia. Jeg ble trist.
 
Her i Indonesia går massemordere fri og blir sett på som helter, mens en australsk mann - som ble tatt for smugling av narkotika - blir dømt til døden. Er dette riktig? Jeg mener dette er så feil som det kan bli, og så urettferdig at jeg ikke får satt ord på det. Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om, så anbefaler jeg deg å se filmen “The act of killing”. Den handler om mennene som stod bak massemordet i Indonesia i 1965. Jeg blir kvalm bare av å tenke på filmen. Grøss og gru.

Hvis du er enig med meg, og ønsker at Myuran og Andrew fortjener en ny sjanse - som ikke omhandler dødsstraff - burde du gå inn på mercycampaign.org for så å signere på kampanjen.  Nettsiden opprettet for at mennesker som deg og meg kan vise vår støtte og engasjement i saken.

Årsaken til at jeg nå har vært i fengselet de to siste gangene var på grunn av opptaksprøven til fotojournalisikk ved HiOA. Temaet var engasjement og jeg følte det passet bra å velge prosjektene i fengselet. Ikke bare har de innsatte et stort engasjement for prosjektene, men jeg er selv personlig engasjert - resultatet kommer fra hjertet. Om det ble bra eller ei vet jeg ikke, men det får så være.. Jeg syntes i hvertfall det var spennende å få svar på litt av de altfor mange dumme spørsmålene jeg hadde.

Jeg håper at alle som leser dette innlegget (som antakeligvis ikke er mange.. hehe) setter litt ekstra pris på rettssytemet og mangelen på korrupsjon som er i Norge. Vi har det ikke så aller verst der oppe i nord.


Direktelink for signering: http://mercycampaign.org/petition


Jeg startet denne dagen med stress og frustrasjon, men møtet med de hyggelige menneskene som er med på prosjektene gjorde at jeg glemte alt som var av overflatiske problemer på den andre siden av murene. På et sted med så mye elendighet finnes det allikevel så mye håp. Det er så sterkt.
Jeg føler meg veldig heldig som har fått muligheten til å møte disse menneskene.

Bildene i dette innlegget tok jeg den dagen jeg fikk lov til å ta med meg kamera inn i fengselet.

image

image

image

Filed under Indonesia Bali Prison Mercy Campaign Fine art

0 notes

I have to find that cat!

I saw this in “Sanur Weekly” a few weeks ago. Poor Diego have been lost for a while now, and the reward for finding him is 1 million!!!
But wait a second….. 1 million what? Spiders? Potatoes? Australian dollars or maybe 1 million kittens ❤️😍
No matter what the 1 million reward really is (probably Indonesian Rupiah..), let’s just hope Diego is in stafety.

Filed under 9GAG lost cat cat funny mistakes cats of the internet bali

0 notes

Mitt 2013

31. Desember 2013. Årets siste dag, nummer 365 i rekken. Nyttårsaften.

Tjue tretten er et år jeg setter pris på.
Jeg kan for første gang se tilbake på året og være til dels fornøyd med meg selv. Det jeg tenker på da er hva jeg har oppnådd. Jeg har fått noen av de altfor mange drømmene mine oppfylt - noe som har lært meg mye.

Jeg har som alle andre hatt oppturer og nedturer i året som har gått. Som “den positive meg” velger jeg her å fokusere på oppturene, noe alle burde bli flinkere til. Glede, inspirasjon og latter har alle godt av.

Etter en ganske tung og kjei høst (tjue tolv), bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for at hverdagen skulle bli best. Klisje, men jeg mener det. Jeg ville starte å livet livet slik jeg ønsket meg det. Kort fortalt gikk det slik:

image

Morten og meg for eksakt ett år siden. Nyttårsaften ‘12. heheh

Startet Januar 2013 med å avslutte halvårig påbygg.
Den 11.01.13, siste skoledag, hadde jeg eksamen i naturfag, med bioteknologi som tema. Jeg fikk en sterk 5’er til karakter (stolt!!).

Da jeg var ferdig på skolen var det kun jobb som var fast på timeplanen. Med mye fritid og et ønske om en litt mer snerten kropp kjøpte jeg meg en pulsklokke, og meldte jeg meg inn på Toten Treningssenter. Jeg fant endelig igjen treningslysten, og trente stort sett samtidig med mennesker i aldersgruppen 60+, koselig.

image


15 mars var dagen jeg lenge hadde ventet på. Jeg skulle tilbake til Afrika!
Jeg dro alene til Johannesburg, Sør-Afrika, hvor jeg møtte en super, liten gjeng på 5 mennesker hos Drifters. En gjeng jeg skulle ferdes med i 24 dager, gjennom Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe, Zambia, Malawi, Mozambique og tilbake til Sør-Afrika. Dette er den mest fantastiske turen jeg har vært på. Dette er turen som har lært meg mest, og jeg er ikke lenger en noob som reiser uten hodelykt eller en ekstra kulepenn. Dette er turen hvor jeg lærte meg passnummeret mitt utenatt, hvor jeg hoppet fra en 130m høy bro hele 2 ganger på èn dag, hvor jeg padlet på Zambezi-elven med flodhester og krokodiller over alt. Dette er også turen hvor jeg lærte at man alltid burde skaffe visum på forhånd, hvis mulig. Det sparer deg for mye stress, frustrasjon og sinne.

Etter turen tilbrakte jeg nesten en uke i Jo’Burg. Jeg drakk Captain Morgan og Cola hver dag, spiste verdens beste biff-middag, og dro på sykkeltur i Soweto. Det var så ålreit!

image

image

Sjiraff i Chobe National Park og meg i VicFalls!

Ikke mye spesielt som skjedde mellom midt-april og august, men da vi kom til mai hadde jeg gått ned 18 kg (!!!). Bunaden min, som jeg er så glad i, satt nå endelig som et skudd.

I slutten av august dro jeg til Bali for å ta et semester med introduksjon til psykologi og metode. Alle burde oppleve Bali! Det er en fantastisk øy som har det meste. I løpet av de 4 månedene jeg var der borte møtte jeg mange utrolig hyggelige mennesker og sett mange nye steder.

image

image


I midten av november dro Silje og jeg til Kuala Lumpur, Malaysia’s hovedstad, en by som har (nesten) alt! Vi var der en langhelg, men på grunn av lite avslapping rakk vi utrolig mye. Batu Caves (to dager.. haha), Little India, Petronas twin-towers og bittelitt shopping for å nevne noe. Jeg likte turen svært godt, og anbefaler alle å dra dit!

image

image


Helgen etter Kuala Lumpur dro Agnes, Silje og jeg til Gili Trawangan. En liten, paradisøy like utenfor øya Lombok. En rolig og god helg. Ingen motorisert trafikk, men en haug med reggae-barer. Ganske chill!

image


Etter Gili var det tid for eksamen. Jeg aner ikke hvordan det gikk med noen av dem, men den tid, den sorg.

Nå har jeg vært hjemme en liten stund, møtt venner og familie, spist masse potet og julemat. Jeg er så mett, men det driter jeg i - for totalt dette året har jeg gått ned 22 kg, og er ganske fornøyd med det! :)

Dette var mitt år - veldig kort oppsummert. Om det skulle være noen som leser dette, håper jeg dere også har hatt et fint år! Hvis det er noe du selv kunne gjort for å gjøre det bedre; lær av det, og få en fin framtid. yey.

Godt nytt år!

Filed under my year summary of 2013

0 notes

Merry Xmas?

I dag er det 109 dager siden jeg stod på Gardermoen og tok farvell med Stine, Mamma og Ove.. Det har gått så utrolig fort! I skrivende øyeblikk er det bare 4 dager, 15 timer og 30 minutter til jeg er tilbake!

Jeg gleder meg så mye til å komme hjem. Jeg elsker vinteren, og håper av hele mitt hjerte at det er masse snø på bakken. Er det noe jeg ønsker meg, så er det en skikkelig hvit jul! ❄ ☃

Hvis noen i familien min skulle av en eller annen grunn lese dette: ikke forvent så jævlig bra gave. he he. Takk.

Jeg velger å kalle det Prosjekt Julestemning, og det starter Søndag 15. Desember. ♥

image

Filed under Christmas bad santa Bali

12 notes

I dag dro jeg til Kuta alene. Jeg liker å ferdes alene. Ingen forteller meg hva jeg må gjøre, og ikke gjøre. Jeg kan bruke all den tid jeg vil, på hva jeg vil, og når jeg vil. Det er godt, og jeg trives (faktisk) i mitt eget selskap. baha.  Jeg spiste middag på Tapeo, en fin, liten restaurant på Beachwalk. De har en stor terrasse med mange utrolig digge sitte/liggeplasser, i tillegg til en fin utsikt mot Kuta beach. Solen stekte og havet glitret. Et øyeblikk tok jeg meg selv i å fundere over livet; de herlige øyeblikkene og alt det gode vi har rundt oss. Alle mulighetene vi har. Det river kanskje i sjelen å lese dette.. men det var så godt å lade kroppen med masse positiv energi. Det er dessverre nok av triste og negative ting som skjer rundt oss, og for meg var dette veldig godt, og viktig, akkurat nå. En av forelesere jeg har hatt i høst, har flere ganger fortalt at han pleier å stå opp tidlig om morgenen for så å sitte å se utover havet, på bølgene. I mine ører, høres det ut som en perfekt start på dagen. Soloppgang og bølgebrus. Hadde vi bare hatt havutsikt her på Goodway skulle jeg mer enn gjerne gjort det samme. Jeg setter stor pris på at jeg skal være på Bali i fire nye måneder etter jul. Det er så mye jeg har lyst til å se, gjøre og oppleve, som jeg ikke har gjort frem til nå. Jeg skal absolutt lete etter et nytt sted å bo, jeg vil ha havutsikt og bølgebrus! Jeg liker å treffe nye mennesker. Mennesker med historie, som er åpne for nye opplevelser og lever i nuet. Disse menneskene oppholder seg ikke på Goodway.. Surfing har jeg ikke engang prøvd. Er ikke dette noe alle prøver, lærer seg og elsker? Jeg er bombesikker på at jeg er et naturtalent, og har store planer om å surfe bøljan blå til våren. Uluwatu er stedet hvor surferne oppholder seg. Trenger jeg å si mer? Jeg flytter til Uluwatu. Jeg trives, men jeg gleder meg også utrolig mye til å komme hjem til Norge. Et av de fineste landene på jord, med min flotte familie og herlige venner - som jeg savner hver dag. Selv om jeg aldri sier det, så er jeg veldig glad i dere. smil.

I dag dro jeg til Kuta alene. Jeg liker å ferdes alene. Ingen forteller meg hva jeg må gjøre, og ikke gjøre. Jeg kan bruke all den tid jeg vil, på hva jeg vil, og når jeg vil. Det er godt, og jeg trives (faktisk) i mitt eget selskap. baha.

Jeg spiste middag på Tapeo, en fin, liten restaurant på Beachwalk. De har en stor terrasse med mange utrolig digge sitte/liggeplasser, i tillegg til en fin utsikt mot Kuta beach. Solen stekte og havet glitret. Et øyeblikk tok jeg meg selv i å fundere over livet; de herlige øyeblikkene og alt det gode vi har rundt oss. Alle mulighetene vi har. Det river kanskje i sjelen å lese dette.. men det var så godt å lade kroppen med masse positiv energi. Det er dessverre nok av triste og negative ting som skjer rundt oss, og for meg var dette veldig godt, og viktig, akkurat nå.

En av forelesere jeg har hatt i høst, har flere ganger fortalt at han pleier å stå opp tidlig om morgenen for så å sitte å se utover havet, på bølgene. I mine ører, høres det ut som en perfekt start på dagen. Soloppgang og bølgebrus. Hadde vi bare hatt havutsikt her på Goodway skulle jeg mer enn gjerne gjort det samme.

Jeg setter stor pris på at jeg skal være på Bali i fire nye måneder etter jul. Det er så mye jeg har lyst til å se, gjøre og oppleve, som jeg ikke har gjort frem til nå. Jeg skal absolutt lete etter et nytt sted å bo, jeg vil ha havutsikt og bølgebrus! Jeg liker å treffe nye mennesker. Mennesker med historie, som er åpne for nye opplevelser og lever i nuet. Disse menneskene oppholder seg ikke på Goodway..

Surfing har jeg ikke engang prøvd. Er ikke dette noe alle prøver, lærer seg og elsker? Jeg er bombesikker på at jeg er et naturtalent, og har store planer om å surfe bøljan blå til våren. Uluwatu er stedet hvor surferne oppholder seg. Trenger jeg å si mer? Jeg flytter til Uluwatu.

Jeg trives, men jeg gleder meg også utrolig mye til å komme hjem til Norge. Et av de fineste landene på jord, med min flotte familie og herlige venner - som jeg savner hver dag. Selv om jeg aldri sier det, så er jeg veldig glad i dere. smil.

Filed under Indonesia Bali Surf